PÅ TIDE MED NY NASJONALSANG

Jeg har prøvd å fortrenge det, men år for år blir det vanskeligere.
I år sier jeg det høyt: Sangene på nasjonaldagen, med ”Ja, vi elsker” i spissen, bidrar, for meg, til å sette et kunstig og nedstemmende preg på 17. mai, som på premieutdelinger og andre festligheter.

Kan vi ikke begynne å feire samtids-Norge? Kan vi ikke feire at vi (stort sett) har rygg til å bære også de gode dagene - alle dagene UTEN krig - med verdighet, medmenneskelig og solidaritet med andre lands folk?

Akkurat som vi, dagens Norge, trenger å få uttrykke oss gjennom VÅR kunst, vår egen tids arkitektur og vår virkelighets ord og uttrykk, trenger vi en nasjonalsang som inkluderer og gir verdighet til det århundret vi lever i NÅ.

17. mai står vi på torg rundt om i landet og gulper opp de strofene vi husker fra de versene vi kjenner av fedrelandssangen, en sang som ekskludrer:
1. barn - på grunn av en ubegripelig ordbruk,
2. kvinner - på grunn av den nesegruse mannehyllesten, de navngitte kongene, de anonyme kvinnene og opphausingen av krig og kamp,
3. innvandrere - fordi de ikke har furete og værbitte verdier i ryggmargen men helt andre verdier å bidra med i det norske NÅtidssamfunnet.

Vi trenger ingen fedre- eller mødrelandssang. Jeg ønsker HELE det norske folk anno 2010 en optimistisk og inspirerende nasjonalsang med et tydelig fredsbudskap, en sang med ord som har betydning rett inn i barne- og voksenhjertene.

Bruk like mye penger på en konkurranse som kan gi oss VÅRT ÅRHUNDRES NASJONALSANG som det brukes på Melodi Grandprix-arrangementer!